Tyske Heinich Heine har blitt avskydd og beundret gjennom 150 år.
Under nazitiden i tyskland ble tekstene til jøden Heine forbudt og hans navn ble strøket fra alle litteraturhistorier. I dag har Heine en naturlig plass i den tyske og europeiske litteraturen.
Ifølge familietradisjonene skulle han bli forretningsmann, men han mistrivdes og flyttet for å studere juss. I 1825 besto han doktorexamen for juss.
På universitet kom han i kontakt med filosofer og forfattere som spilte en veldig stor rolle for han som forfatter og lyriken. Han ble oppmuntret til å skrive noe og ga derfor ut en diktsamling (
Gedichte) i 1822. I 1827 ga han ut "
Buch der lieder"(på norsk: Sangenes bok). Det er denne boken som har gjort han berømt.
Ett dikt fra sangenes bok speiler hans ulykkelige kjærlighet til hans kusine:
Det er vel den gamle saga,
dog blir den bestandig ny.
Og den som den nettopp times,
den brister hjertet i.
Hans forelskelse til sin kusine kan ha vært en av grunnene til at han flyttet fra familien og studerte juss i stedefor å gå hos lære hos hans onkelen.
Heines lyrikk går på det romantiske, det melankolske, det idyliske, det humoristiske og det ironiske. diktene har ofte korte strofer med enderim og flere er sangbare.
Den tyske filosofen Fredrich Nietzsche (1844 - 1900) hevdet at Heine var den fremste lyrikkeren i landet.
På et sted i Berlin hvor det ble brent bøker under andre verdenskrig er det gravert på en stein et dikt av han:
Der en brenner bøker,
brenner en til slutt
også mennesker.
